Weather Station - Sophie Odelberg

Denne sesongen reiste vi sammen med Sophie Odelberg på hennes mountaineering eventyr i Slovenia. Under følger en beskrivelse av hennes ferd til toppen.

Dag 1

Jeg tar noen dype åndedrag av den kalde, friske kveldsluften og lukker øynene. Snart er jeg der oppe. Jeg føler meg fri. Nysgjerrig. Hvert skritt leder til uutforskede områder. Et nytt land, et nytt eventyr.

Dag 2

Jeg er i Bled i Slovenia for å samarbeide med Jaka Bulk og Jan Podgornik om å klatre opp til Slovenias høyest beliggende værstasjon, Kredarica. De eneste måtene å komme seg dit på er med helikopter, via en veldig lang og krevende tursti eller ved å klatre opp en av de bratteste stiene på nordsiden av fjellet.

Dag 3

Med søvndrukne øyne åpnet jeg bildøren på Jakas Volvo v70 klokken 4:30 på morgenen. Selv om jeg følte meg utrolig sliten, var jeg veldig årvåken og klar for eventyret foran meg. Etter en kjøretur på halvannen time langs svingete fjellveier, ankom vi endelig lysningen der vi parkerte og forlot bilen. Vi gikk langs en grusvei da Jan plutselig svingte til høyre og inn på en smal og nesten usynlig sti som ledet oss rett inn i skogen.

Stien kalles Kratka Nemška, "Den korte tyskerruten" på norsk. Den ble klatret for første gang i 1906 og er en del av fjellkjeden de juliske alper. Dette er en 1000 meter lang rute der deler av den er definert som grad 4 (basert på UIAAs graderingssystem), og den tar mellom seks og ti timer å klatre.

Jeg følte meg bra under klatringen, og vi beveget oss sakte oppover. Vi ble flinkere for hver meter med stigning vi mestret. Etter noen få timer nådde vi enden av tyskerruten, og det var på tide å begynne klatringen opp den neste etappen som skulle ta oss hele veien opp til toppen..

Klatringen hadde vært enkel så langt, men på grunn av regnet som hadde falt i dalen var toppene dekket av snø. Dette gjorde klatringen vanskelig. Herfra var det glatt og vått med økende ismengder etter hvert som vi tok oss oppover. Dette var vanskelig fordi vi ikke hadde skarejern. Hvert skritt krevde tankekraft og vurdering, og vi beveget oss sakte og forsiktig. Men til tross for den noe utfordrende klatringen, kunne ikke humøret vært bedre da vi begynte å skimte det vi hadde kommet hit for, forskningsstasjonen! Klokken 17 på ettermiddagen, 11 timer etter at vi forlot bilen, ble vi møtt av en utrolig utsikt! Til tross for den 11 timer lange turen, hadde vi en nesten like lang tur foran oss før vi kunne sette oss i bilen igjen. En nedstigning på rundt syv timer. Uttrykket sier at du bare er halvveis når du har nådd toppen.

Mens de siste solstrålene fortsatt nådde fjellet, forlot vi hytta for å begynne på tilbaketuren. Sola skinte, fjelltoppene ble farget rosa og himmelen strålte i nyanser av blått, grønt og lilla. Syv timer senere nådde vi endelig bilen, til kroppens store lettelse.

Dag 4

Jeg våknet opp på hotellrommet mitt med hovne føtter. Jeg kledde på meg, gikk ned og spiste en lang frokost. Jeg bestemte meg ganske raskt for å ta det rolig i dag.

Dag 5

Det er alltid en viss vemodighet ved å komme hjem igjen etter en reise. Spesielt når reisene viser seg å bli til store, livsendrende opplevelser, både fysisk og psykisk. Hjemkomsten bli en veldig sterk kontrast. "Gikk jeg virkelig opp det fjellet i går og opplevde den vakreste solnedgangen i mitt liv?" Det blir vanskelig å forstå og ta inn over seg, og jeg lurer på om det virkelig har skjedd. Ønsket om å kunne stoppe tiden i et øyeblikk blir derfor sterkere for å klare å overbevise hjernen om at dette faktisk har hendt.

Jeg klarer ikke la være å drømme meg bort om hvor jeg skal dra neste gang.

/Sophie Odelberg